Kan en medieeier bestemme over redaktørens innhold?

Nei. Medieansvarsloven § 7 forbyr eier, utgiver og selskapsledelse å instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, eller kreve å se materiale før publisering. Dette kan heller ikke fravikes ved avtale til ugunst for redaktøren.

Gjelder Medieansvarsloven blogger og podkaster?

Loven gjelder medier med regelmessig journalistisk produksjon og publisering av innhold av allmenn interesse. En podkast med regelmessig samfunnsdebatt kan derfor omfattes og må utpeke redaktør, mens rene markedsføringskanaler ikke gjør det.

Hvem er ansvarlig for brukergenerert innhold, som kommentarfelt?

Redaktøren skal holde brukergenerert innhold klart adskilt fra det redaksjonelle innholdet og opplyse om hva som er brukergenerert. Redaktørens personlige ansvar gjelder det redaksjonelle innholdet og markedsføringen – ved å skille innholdet tydelig, vet leseren hva redaktøren står ansvarlig for, og hva som kommer fra andre brukere.

Hva skjer hvis redaktøren er uenig med eierens utgivergrunnlag?

Redaktøren må arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formål. Blir konflikten med utgivergrunnlaget uløselig, plikter redaktøren å trekke seg.

Redaktørplakaten og redaktøransvaret forklart

Q: Ble Redaktørplakaten overflødig da uavhengigheten ble lovfestet?

Nei. Plakaten dekker flere forhold enn lovteksten, og medier utenfor lovens virkeområde kan frivillig forplikte seg på den.

Når en avis publiserer noe ulovlig eller krenkende, er det ikke journalisten, sjefen eller eierselskapet som svarer. Det er redaktøren. Dette prinsippet har en lang historie i Norge, og det er festet både i en avtale og i lov. Denne siden kobler de to sammen og viser hva de betyr i praksis – også når du skal vurdere om et medium er til å stole på. Hos NorgeAktuelt finner du for eksempel informasjon om byline og publisering, som forklarer hva publikasjonens navn under en artikkel betyr.

Hva er Redaktørplakaten?

Redaktørplakaten er en avtale om redaktørens uavhengighet, plikter og ansvar. Den ble inngått 22. oktober 1953 mellom Norsk Redaktørforening og daværende Norske Avisers Landsforbund, som i dag heter Mediebedriftenes Landsforening. Plakaten er altså ikke en lov, men en frivillig avtale mellom redaktører og medieeiere.

Den har blitt revidert flere ganger: i 1973, med teknologinøytral tekst i 2004, og med språklig og delvis innholdsmessig revisjon i 2019. Det betyr at plakaten i dag gjelder alle journalistiske medier, ikke bare papiraviser.

De fire pilarene i Redaktørplakaten

Plakaten gir redaktøren fire hovedelementer:

Frihet fra eierinngrep. Ingen – verken eiere, myndigheter eller kommersielle aktører – kan bestemme det redaksjonelle innholdet. Plakatens ordlyd er tydelig: «Verken offentlige myndigheter, eiere, kommersielle aktører eller noen annen interessegruppe kan gripe inn i denne friheten.»
Meningsfrihet. Redaktøren bestemmer selv hva mediet skal mene og publisere innenfor sitt utgivergrunnlag.
Styringsfullmakt. Redaktøren styrer den redaksjonelle driften – ansettelser, prioriteringer, saksvalg.
Fullt personlig ansvar. Som plakaten sier det: «Redaktøren har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.»

Merk balansen her. Redaktøren får stor frihet, men også hele ansvaret. Eieren kan ikke gripe inn – men redaktøren kan heller ikke skyve ansvaret over på noen andre.

Hva sier Medieansvarsloven om redaksjonell uavhengighet?

Kjerneprinsippet om redaktørens uavhengighet av eier og utgiver ble lovfestet fra 1. januar 2009 gjennom Lov om redaksjonell fridom i media. I 2020 ble denne loven inkorporert i Medieansvarsloven – Lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier – som trådte i kraft 1. juli 2020.

Loven gjelder medier som driver regelmessig journalistisk produksjon og publisering av nyheter, aktualitetsstoff, samfunnsdebatt eller annet innhold av allmenn interesse. Medier med markedsføring som hovedformål er unntatt. Det betyr at en bedriftskanal eller ren annonsepublikasjon ikke omfattes, mens en nyhetsside eller en podkast med regelmessig samfunnsdebatt kan gjøre det.

Loven pålegger utgiver av et omfattet medium plikt til å utpeke en redaktør. Og i § 7 står kjernen i redaksjonell uavhengighet:

Sitater fra loven og plakaten

«Utgiver, eier eller øvrig selskapsledelse kan ikke instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikke kreve å få gjøre seg kjent med skrift, tekst eller bilde, eller høre eller se programmateriale, før det blir gjort allment tilgjengelig.»

Denne uavhengigheten kan heller ikke fravikes gjennom avtale eller annet rettsgrunnlag til ugunst for redaktøren. En kontraktsklausul der redaktøren «fraskriver seg» § 7, er altså uten virkning.

Hva er redaktøransvar i praksis?

Redaktøransvaret er objektivt. Det er det viktigste – og mest misforståtte – poenget. Redaktøren er strafferettslig ansvarlig for publisering av redaksjonelt innhold og markedsføring selv om han eller hun ikke kjente til innholdet. Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder, og ikke strengere enn etter den underliggende lovbestemmelsen.

Redaktøren kan imidlertid frifinnes for straffeansvar ved å godtgjøre at vedkommende ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen. I tillegg er redaktøren erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a, som om han eller hun hadde kjent til innholdet.

Et konkret tenkt eksempel: En journalist i et fiktivt lokalt nettsted skriver en kritisk sak om en lokal bedrift – som tilfeldigvis er annonsekunde. Saken inneholder en påstand journalisten ikke har kildebelagt godt nok. Redaktøren har ikke lest saken før den gikk ut. Ansvaret ligger likevel hos redaktøren, ikke hos journalisten eller eieren. Det er dette som gjør redaktørrollen reell: Friheten til å bestemme følges av ansvaret for alt som publiseres.

Grensen for uavhengigheten: utgivergrunnlaget

Redaksjonell uavhengighet betyr ikke at redaktøren kan publisere hva som helst. Redaktøren må forplikte seg på eierens utgivergrunnlag og arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formål. Et kristelig tidsskrift kan forvente at redaktøren respekterer grunnlaget, og et fagtidsskrift har et faglig formål redaktøren må følge.

Kommer redaktøren i uløselig konflikt med utgivergrunnlaget, plikter han eller hun å trekke seg. Et tenkt eksempel: En redaktør for et fiktivt miljøtidsskrift får instruks om å tone ned klimakritisk stoff. Instruksen er i strid med § 7, men hvis konflikten med utgivergrunnlaget blir uløselig, er å trekke seg – ikke å bli værende og publisere mot eierens formål.

Brukergenerert innhold

Medieansvarsloven stiller også krav til kommentarfelter og lignende. Redaktøren skal holde brukergenerert innhold klart adskilt fra redaksjonelt innhold og opplyse om hvilket innhold som er brukergenerert. En leserkommentar i en debattseksjon skal altså kunne skilles fra det redaksjonelle stoffet. For deg som leser er det et nyttig signal: Det som står merket som redaksjonelt, står redaktøren bak – resten gjør det ikke.

Hvorfor er ikke plakaten overflødig etter lovfestingen?

En vanlig misforståelse er at lovfestingen i 2009 og 2020 gjorde Redaktørplakaten overflødig. Den gjorde den ikke. Plakaten dekker flere forhold enn lovteksten, og medier utenfor lovens virkeområde – for eksempel mindre nettsteder – kan frivillig forplikte seg på den. Loven setter minimumskravene, plakaten utvider dem.

Hvorfor betyr redaktøransvar noe for deg som leser?

Kildekritisk er redaktøransvaret et troverdighetssignal. Et medium som omfattes av Medieansvarsloven, har en navngitt redaktør som kan holdes ansvarlig for innholdet. Det gir deg noen å klage til, og et press mot redaksjonen om å faktasjekke og holde orden. Sjekker du et ukjent nettsted, er det derfor en god vane å se etter hvem som er angitt som redaktør – og om siden i det hele tatt har et redaksjonelt ansvar. Det er ett av de kildekritiske spørsmålene du bør stille før du deler eller siterer.

Redaktøransvaret henger også tett sammen med Vær Varsom-plakaten og muligheten til å klage til PFU på pressetisk grunnlag. Sammen utgjør rammene en grunnmur for tillit til mediene – og dermed for pressefriheten og den offentlige samtalen, som du kan lese mer om i oversikten over kildekritikk og medier.

Vanlige misforståelser om Redaktørplakaten

«Redaktørplakaten er en lov.» Nei, den er en frivillig avtale. Medieansvarsloven er loven.
«Redaktøren svarer bare for innhold han eller hun har godkjent.» Nei, ansvaret er objektivt og gjelder alt redaksjonelt innhold.
«Uavhengighet betyr at redaktøren kan publisere hva som helst.» Nei, redaktøren er bundet av mediets grunnsyn og formål.
«Medieansvarsloven gjelder alle nettsteder.» Nei, den gjelder regelmessig journalistisk virksomhet – ikke medier med markedsføring som hovedformål.

Begrepene forveksles ofte. Hovedregelen er likevel enkel: Plakaten er en avtale, Medieansvarsloven er loven, og begge peker i samme retning – frihet til å redigere, ansvar for det som publiseres.