Whataboutism – «hva med …?»-argumentet forklart

Du har sett det hundre ganger. Noen kritiserer en politiker, et parti eller en bedrift, og svaret kommer øyeblikkelig: «Ja, men hva med …?» Plutselig handler debatten ikke om saken som ble reist, men om noe motparten har gjort. Det er dette mønsteret vi kaller whataboutism.

Whataboutism er en retorisk teknikk der man besvarer en anklage eller et vanskelig spørsmål med en motanklage, et relatert spørsmål eller et annet tema – i stedet for å forsvare seg mot den opprinnelige anklagen. Cambridge Dictionary beskriver det som praksisen med å svare på kritikk ved å fremme lignende kritikk, typisk med ordene «what about?». Begrepet er en sammensetning av «what» og «about» med suffikset «-ism», og ble tatt i bruk i 1978 for å beskrive forsvar av kommunistiske regimer.

Hvor kommer begrepet fra?

Whataboutism har sin klassiske hjemmebane i den kalde krigen. Teknikken er særlig kjent fra sovjetisk og senere russisk propaganda. Da USA kritiserte Sovjetunionen for brudd på menneskerettighetene, kunne det sovjetiske svaret være: «Hva med USA? Dere lynsjer de svarte.» Anklagen ble aldri besvart – den ble speilet tilbake.

Mønsteret har holdt seg i russisk retorikk. Vladimir Putin er kjent for å bruke whataboutism, blant annet ved å peke på USAs invasjon av Irak i 2003.

Begrepet har etablert seg i skandinaviske språk: i svensk ble det tatt opp på Språkrådets nyordsliste for 2018. Det hører naturlig hjemme i et oppslag over tankefeil og argumentasjon.

Whataboutism og tu quoque: hva er sammenhengen?

Whataboutism er en variant av tu quoque – «du også» på latin. Tu quoque regnes som en undergruppe av ad hominem-argumentasjon: i stedet for å angripe påstanden, angriper du personen som fremmer den.

Den logiske strukturen ser slik ut:

1. A anklager B for noe: «Du gjorde X, og det er galt.»
2. B svarer ikke på anklagen, men påpeker: «Men du har også gjort X – eller noe lignende.»
3. B konkluderer (implisitt): «Da er anklagen avvist.»

Feilen ligger i punkt 3. Det at anklageren selv er skyldig i noe lignende, påvirker ikke sannhetsverdien til den opprinnelige anklagen. En hypokritt kan ha helt rett. Det er dette som gjør tu quoque til en logisk tankefeil.

Merk også forskjellen fra vanlig temaskifte. Whataboutism er ikke bare å bytte tema («Hva med økonomien?»). I prinsippet er det en omvendt anklage: man hevder at motstanderen er skyldig i noe like alvorlig eller verre enn det man selv er anklaget for. Det er derfor teknikken virker så godt – den ser ut som et motangrep, men er en avledning.

Hvorfor er det en tankefeil?

Kjernen i feilslutningen kan formuleres kort: henvisning til lignende handlinger eller hendelser gjør ikke påstanden om den aktuelle saken usann. Hvis nabokommunen driver dårlig med avfallssortering, gjør det ikke din kommunes miljøsvikt bedre. Hvis en venn også kommer for sent, gjør det ikke din egen forsinkelse mindre reell.

Moralfilosofisk vil heller ikke handlingene til én aktør gjøre handlingene til en annen aktør moralsk legitime. At vestlige land kan anklages for hykleri, legitimerer ikke at uskyldige dør i en krig. To gale gjør ikke én rett.

Når er en sammenligning legitim?

Her er det viktigste grepet i hele saken: ikke alle sammenligninger er whataboutism. Noen ganger er «hva med …?» et helt legitimt og berettiget innspill. Du trenger en praktisk test for å skille.

Still tre spørsmål til enhver «hva med …?»-reaksjon:

1. Besvarer den anklagen? En legitim respons tar stilling til den opprinnelige påstanden – bekrefter, avkrefter eller nyanserer den – før den eventuelt sammenligner. Whataboutism hopper over dette steget helt.
2. Er sammenligningen relevant? Er de to tilfellene faktisk like i type, alvor og kontekst? Hvis de er vesentlig forskjellige, er sammenligningen mest sannsynlig en avledning.
3. Hva er hensikten? Skal sammenligningen belyse saken og klargjøre vurderingskriteriene – eller bare avslutte debatten og fri motparten for ansvar?

Et eksempel på legitim bruk: En avis kritiserer én politiker for en utgiftspost, men lot en tilsvarende utgift fra et annet parti passere i stillhet. Å påpeke denne ulikheten er legitimt – ikke fordi kritikken blir usann, men fordi den avdekker dobbeltmoral i selve vurderingskriteriene. Det handler om å synliggjøre inkonsistens, og det kan i noen tilfeller belyse problematiske antakelser og klargjøre posisjoner. Men selv da blir ikke den opprinnelige anklagen automatisk usann.

Svaret sier ingenting om hvorfor oppgaven var for sent ute. Det forsvarer ikke, det avleder. Sammenlign med en saklig respons: «Ja, den var to dager for sen. Jeg hadde sykdom i familien og burde bedt om utsettelse.» Denne responsen besvarer anklagen – og da kan en sammenligning etterpå være en berikelse, ikke en fluktrute.

Whataboutism i hverdagen

Teknikken er ikke forbeholdt geopolitikk. Den dukker opp i lokale debatter, klimadiskusjoner, kommentarfelt og parforhold. Et typisk norsk eksempel: En lokalpolitiker kritiseres for manglende miljøtiltak og svarer «Hva med nabokommunen som ikke engang har avfallssortering?» Eller en bedrift kritiseres for utslipp og svarer med å peke på at kritikeren fløy på ferie – eller at Kinas industri slipper ut mer.

I kommentartråder er kanskje den vanligste varianten partisk: Du kritiserer en partileder, og svaret er «Ja, men hva med lederen i ditt parti da?» Merk at dette til og med kan være et relevant innspill – men bare hvis det først tas stilling til den opprinnelige kritikken.

Hvordan møter du whataboutism i debatt?

Den beste motstrategien er å holde debatten på sporet uten å bli høytidelig. Slik kan du gjøre det:

1. Navngi teknikken rolig. «Jeg merker at vi nå snakker om noe annet enn det jeg reiste. Kan vi ta det etterpå?» Du slipper ikke unna anklagen ved å peke på andre.
2. Gjenopprett den opprinnelige påstanden. «Det du nevner, kan være verdt å diskutere. Men det endrer ikke spørsmålet jeg stilte: Var dette greit eller ikke?»
3. Skille mellom anklage og anklager. «Selv om anklageren er partisk, kan anklagen stemme. La oss se på sakene, ikke på personene.»
4. Innrom det som stemmer. Hvis motanklagen faktisk peker på en reell inkonsistens hos deg eller din side, innrøm det – og vis deretter at det ikke gjør den opprinnelige kritikken usann. Dette styrker din etos i stedet for å svekke den.
5. Ikke svar med ny whataboutism. Fristelsen er å speile teknikken tilbake. Da ender debatten som en duell i motanklager der ingen lenger vet hva saken handler om.

Hvorfor skader whataboutism demokratisk samtale?

Ytringsfriheten gir oss rett til å kritisere makthavere, medier og hverandre. Men rettigheten er bare verdt noe hvis ordskiftet faktisk kommer noen vei. Whataboutism fungerer som en stoppkloss i samtalen: Hver anklage møtes av en motanklage, hver sak skyves over i en ny sak, og ingen tar noensinne ansvar for noe.

På samfunnsnivå blir konsekvensen alvorlig. Når alle kritikkspørsmål besvares med «hva med dere?», forsvinner selve ideen om at noen kan holdes til regnskap. Det er en av grunnene til at teknikken er så populær i propaganda: Den gir mottakeren en følelse av å ha svart, uten at noe egentlig er besvart.

Motgiften er enkel å beskrive, men krevende å leve etter: Besvar den anklagen som faktisk er reist, før du reiser en ny. Da bidrar du til en debatt der ytringsfriheten brukes til noe mer enn å score poeng – nemlig til å finne fram til hva som faktisk stemmer.