Appellformer: etos, patos og logos forklart med eksempler

Appellformer er blant de mest brukte begrepene i retorisk analyse – og blant de mest misforståtte. De setter ord på tre ulike måter en avsender kan nå fram med et budskap på: ved å framstå som troverdig (etos), ved å appellere til følelser (patos) og ved å appellere til fornuften (logos). Begrepene stammer fra Aristoteles, som selv regnet logos – fokuset på selve saken – som den viktigste av de tre.

Hva er appellformer?

En appell er et forsøk på å påvirke mottakeren. Appellformene beskriver hvordan avsenderen forsøker å påvirke: gjennom hvem avsenderen er, hva mottakeren føler, eller hva saken egentlig handler om. Tenk på dem som tre kanaler som alltid er i spill samtidig. En tekst er aldri bare etos eller bare patos – de tre arbeider sammen, og én og samme setning kan bruke flere appellformer på én gang.

Etos: troverdigheten som overbeviser

Etos handler om avsenderens troverdighet, integritet og faglige kompetanse. Når en tekst bygger etos, gjør den avsenderen til noen mottakeren kan stole på. Det kan skje gjennom utdanning og erfaring, gjennom saklig og balansert språk, eller gjennom at avsenderen viser at hun har mottakerens beste for øye.

Her bygger avsenderen troverdigheten på egen kompetanse – et klassisk etos-grep. Men etos kan også være subtilt: en avsender som innrømmer svakheter i eget standpunkt, virker ofte mer troverdig enn en som bare framhever fordeler. Se mer om dette i artikkelen om etos og i gjennomgangen av motargumenter.

Patos: følelsene som driver budskapet

Patos handler om å appellere til mottakerens følelser – frykt, sinne, medfølelse, håp, stolthet. Patos er ofte det sterkeste virkemiddelet i en tekst, fordi følelser motiverer til handling på en måte fakta sjelden gjør. En avsender kan appellere til patos ved å beskrive følelsene hun selv har, for eksempel «jeg blir sint når jeg ser …», eller ved å vekke følelser hos mottakeren.

Her spiller avsenderen på frykt – et typisk patos-grep. Legg merke til at fortellinger om spesifikke personer ofte appellerer sterkere til patos enn statistikk gjør. En enkelt historie om én person som rammes av nedbyggingen, rører oss mer enn et tall for hele landet. Du finner flere eksempler i artikkelen om patos.

Logos: fornuften som argumenterer

Logos handler om å appellere til mottakerens fornuft og intellekt med utgangspunkt i selve saken. Her bruker avsenderen argumenter, fakta, statistikk og logiske resonnementer. For å vurdere logosappellen i en tekst, må du vurdere om argumentene er sannsynlige og logisk holdbare.

Her viser avsenderen til forskning – et typisk logos-grep. Men logos har to former, og forskjellen er viktig:

• Eksplisitt logos: Resonnementet sies klart og tydelig. «Biblioteket er det mest brukte rommet på skolen. Derfor bør vi beholde det.»
• Implisitt logos: Argumentet må leses mellom linjene. «Jeg vasket opp i går. Jeg vasket opp i forrige uke også.» Konklusjonen – at fordelingen av husarbeid er urettferdig – står ikke skrevet, men den er der.

Implisitt logos er den vanligste formen i tekster du analyserer, men også den vanskeligste å få øye på. Se mer i artikkelen om logos.

Sammenligning: etos, patos og logos

Er kairos en appellform?

Nei – og dette er en vanlig misforståelse. Kairos handler om å bruke rett ord til rett tid. Begrepet betegner den retoriske situasjonen eller anledningen: en tale er god eller dårlig ut fra en bestemt situasjon, ikke i seg selv. Når du analyserer kairos, ser du på hvordan budskapet er tilpasset publikum, sted og tidspunkt.

De tre klassiske appellformene er altså etos, patos og logos. Kairos hører hjemme sammen med dem, men på et annet nivå: det er rammen rundt appellen, ikke appellen selv. Se også artikkelen om kairos og om aptum – tilpasning til situasjonen.

Slik finner du appellformene i en tekst

1. Les teksten to ganger. Første gang for helheten, andre gang med blyant. Merk setninger som skiller seg ut – sterke følelsesuttrykk, tall, tittel eller erfaring.
2. Still spørsmålet «hvem?» Hvis setningen bygger tillit til avsenderen – kompetanse, erfaring, saklighet – er det etos.
3. Still spørsmålet «hva føler jeg?» Hvis setningen vekker en følelse hos deg eller viser avsenderens følelser, er det patos.
4. Still spørsmålet «hva er argumentet?» Hvis setningen gir en grunn eller et resonnement, er det logos. Husk å lete etter den implisitte logos – konklusjonen som ikke står skrevet.
5. Se etter kombinasjoner. Én setning kan bruke flere appellformer samtidig. Spør hva setningen gjør, ikke bare hvilken boks den passer i.
6. Forklar virkningen. Å gjengi et eksempel er ikke analyse. Forklar hvordan appellen virker på mottakeren.

Hvordan appellene samarbeider: ett gjennomgående eksempel

For å vise hvordan de tre appeller arbeider sammen, bruker vi et oppdiktet eksempel: en tale holdt av en elev på et elevrådsmøte, om å beholde skolebiblioteket som skolen vil legge ned.

Setning for setning:

• Etos: Åpningen bygger troverdighet. Eleven viser erfaring («tre år») og at hun har gjort research («snakket med både elever og lærere»). Mottakeren stoler mer på noen som har dokumentert saken.
• Logos: «Det eneste stedet der det er stille nok til å lese» og «lånene har økt hvert år» er fakta og resonnement – et argument om at biblioteket faktisk virker.
• Patos: Fortellingen om førsteklassingen appellerer til medfølelse. Et konkret menneske rører oss mer enn en lånestatistikk, og spørsmålet «hvor skal hun sitte?» lar mottakeren se konsekvensen for seg.

Legg merke til at appellen også har kairos: talen holdes på et elevrådsmøte, rett før saken skal avgjøres, og taleren er en elev som snakker til andre elever. Rett ord, rett publikum, rett tidspunkt. Klassiske tekster som Martin Luther Kings «I Have a Dream» (1963) og Rachel Carsons «Silent Spring» (1962) virker etter samme prinsipp: alle tre appeller i spill, tilpasset sin situasjon.

Typiske eksamensfeil – og hvordan du unngår dem

• Alt med tall blir logos. Spør i stedet: skal tallet overbevise fornuften eller vekke en følelse?
• Appellene behandles som enten/eller. Én setning kan bruke flere appellformer samtidig. Se etter kombinasjoner, ikke kategorier.
• Kairos presenteres som en fjerde appellform. Kairos er situasjonen, ikke en appell.
• Avsenderens følelser forveksles med patos. Når avsenderen forteller om egne erfaringer for å virke troverdig, er det etos – selv om erfaringene har følelser i seg. Spør: bygger setningen tillit til avsenderen, eller vekker den følelser hos mottakeren?
• Implisitt logos overses. Fordi konklusjonen ikke står skrevet, ser mange ikke argumentet i det hele tatt. Les mellom linjene.
• Eksempler gjengis uten analyse. Å sitere en setning og skrive «dette er patos» gir ingen poeng. Forklar hvordan appellen virker på mottakeren.

Vil du trene mer på hele analysen, har vi en fullstendig retorisk analyse med kommentarer og en oversikt over språklige virkemidler som ofte bærer appellene. Vil du se hvordan etos, patos og logos brukes i praksis, har vi også en gjennomgang av retorikken i pengespillreklamer.

Formuleringsbank: setninger du kan bruke

Bytt ut «…» med eksempler fra teksten du analyserer.

• Avsenderen appellerer til patos ved å vekke følelser som frykt, håp eller medfølelse hos mottakeren, for eksempel gjennom ...
• Gjennom personlige fortellinger og enkeltskjebner gjør avsenderen problemet konkret og nært for leseren, noe som er et typisk trekk ved patosappellen.
• Etosappellen kommer til uttrykk når avsenderen bygger tillit ved å fremstå som kunnskapsrik, troverdig og engasjert, blant annet gjennom ...
• Avsenderen bruker logos når hen underbygger standpunktet med fakta, statistikk eller logiske argumenter, for eksempel ...
• Ordvalget er verdiladet, og ord som «...» og «...» bidrar til å skape en følelsesmessig reaksjon hos mottakeren.
• Kontrasten mellom ... og ... forsterker appellen til patos ved å sette det lille og sårbare opp mot det store og mektige.
• De tre appellformene spiller sammen: etos etableres i åpningen, logos brukes i argumentasjonen, og patos avslutter med å motivere mottakeren til å handle.
• Virkemiddelet kan tolkes som en patosappell fordi hensikten er å påvirke mottakerens følelser og holdninger, ikke bare å informere.