Stortingets spørretime og debatter: slik foregår ordskiftet

Spørretimen er en av de mest synlige arenaene i norsk politikk. Hver onsdag møter statsråder Stortinget for å svare på spørsmål fra representantene – i den muntlige delen uten manus og uten betenkningstid. Men spørretimen er bare én av flere spørreinstitutter, og den skiller seg både fra ordinære debatter og fra interpellasjoner.

Spørsmålene gir ikke grunnlag for vedtak. De er et virkemiddel for å få informasjon fra regjeringen og sette saker på dagsorden. Derfor er det særlig opposisjonen som bruker dem aktivt.

Hva er forskjellen på muntlig og ordinær spørretime?

Den muntlige spørretimen kalles også «spontanspørretimen», fordi statsråden ikke kjenner spørsmålene på forhånd. Som Stortinget selv beskriver det: «Statsråden vet ikke hvilke spørsmål som vil bli stilt, og er sånn sett uforberedt. Statsråden har heller ikke betenkningstid, men må svare spontant.»

Den holdes normalt hver onsdag kl. 10.00 og tar cirka en time. Som regel stiller tre statsråder, mens statsministeren kommer omtrent en gang i måneden og da stiller alene. Det er statsministerens kontor som informerer Stortinget innen mandag kl. 11.00 om hvilke statsråder som kommer.

Etter den muntlige spørretimen følger den ordinære spørretimen, normalt fra ca. 11.15. Her får statsråden spørsmålene på forhånd og kan forberede svarene. Det gir rom for mer detaljerte svar, men mindre av den direkte konfrontasjonen som kjennetegner spontanspørretimen.

Hvordan fordeles spørsmålene mellom partiene?

Det er vanlig at det største opposisjonspartiet stiller første spørsmål, deretter det nest største, og så videre. Regjeringspartiene stiller også spørsmål.

Ordningen med muntlig spørretime ble innført høsten 1996. Fra 2018 fikk partiene en «kvote» med oppfølgingsspørsmål de kan bruke under egne eller andres hovedspørsmål. I praksis bruker partiene i hovedsak oppfølgingsspørsmålene på egne hovedspørsmål, slik at den som stilte spørsmålet, får følge opp statsrådens svar grundigere.

Hva er en interpellasjon?

En interpellasjon er et mer omfattende spørsmål til regjeringen som er gjenstand for debatt i Stortinget. Ifølge Stortingets egne regler skal spørsmålet besvares så raskt som mulig, senest én måned etter at det er stilt. Interpellasjonsdebatten har en ytre ramme på én time og 30 minutter.

Forskjellen fra spørretimen er markant: Spørretimen består av korte replikkvekslinger og er ikke gjenstand for ordinær debatt. En interpellasjon er derimot en debatt der flere representanter deltar med lengre innlegg.

Taletiden for interpellanten og statsråden ble i 2021 redusert fra ti til fem minutter. Formålet var å gi flere representanter mulighet til å delta i debatten. Det er en klassisk avveining i møteledelse: kortere taletid gir flere stemmer, men mindre dybde per innlegg.

Hvordan fordeles taletiden i debattene?

Forretningsordenen setter rammene. Taletiden i debatter kan ikke være kortere enn tre minutter, jf. forretningsordenen § 52 andre ledd. Saksordføreren får normalt ordet først, deretter én taler fra hver partigruppe.

Fagkomiteen utarbeider vanligvis forslag til fordeling av taletid, som presidenten normalt vedtar. Fordelingen følger delvis partistørrelse, men det er vanlig at de minste partigruppene får lengre taletid enn størrelsen tilsier. Tanken er at alle som sitter på Stortinget, skal kunne bli hørt – ikke bare de store.

Hvilke retoriske virkemidler preger ordskiftet i salen?

Debattformen i Stortinget er formell. All tale går via presidenten, og representanter begynner innleggene sine med «President» eller «Ærede President». Uparlamentariske uttrykk er ikke tillatt, og heller ikke støyende misnøye eller bifall fra salen.

Denne formelle rammen former retorikken. Fordi du ikke kan avbryte, rope bifall eller angripe motparten personlig, må argumentasjonen bæres av logos – fakta, tall og logiske resonnementer – kombinert med et etos preget av saklighet. En representant som mister besinnelsen i salen, taper ofte mer troverdighet enn saken handler om.

Spontanspørretimen stiller særlige krav. Uten betenkningstid må statsråden formulere seg presist under press, og representanten må formulere spørsmålet slik at det er vanskelig å vike unna. Her er det en fordel å beherske motargumenter og å unngå argumentasjonsfeil som stråmann eller ad hominem – for presidenten kan gripe inn, og salen legger merke til usaklighet.

Vil du analysere ordskiftet i salen, er retorisk analyse et nyttig verktøy. Se etter hvordan representantene bygger troverdighet, hvilke virkemidler de bruker, og hvordan de tilpasser seg den retoriske situasjonen. Du kan sammenligne med retorikken i partilederdebatter på TV, der rammene er langt løsere.

Slik følger du spørretimen direkte

Du kan følge spørretimen direkte på Stortingets nett-TV, og alle sendinger ligger i opptak i Stortingets videoarkiv. NRK sender også muntlig spørretime direkte. Sjekk Stortingets nettsider for oppdatert sendetid og program.

Skal du sitere eller sjekke hva som faktisk ble sagt, bruk møtereferatene. Spørretimene gjengis fullstendig i Stortingets møtereferater, sammen med dagsorden, redegjørelser og interpellasjoner. Sjekk gjerne referatet mot nyhetssaken du leste – korte sammendrag kan miste nyanser fra et ordskifte.

Kort fakta om Stortinget og spørretimen

• Stortinget har 169 representanter.
• Spørretimen holdes normalt hver onsdag kl. 10.00 og tar cirka en time.
• Den muntlige spørretimen ble innført høsten 1996; oppfølgingsspørsmål-kvoten kom i 2018.
• Interpellasjoner skal besvares senest én måned etter at de er stilt.

Spørretimen er et lite, men viktig demokratisk ritual: et fast tidspunkt der regjeringen må stå til ansvar uten manus. For en som vil forstå norsk politisk retorikk, er onsdag formiddag et godt sted å starte. Flere måter å delta i demokratiet på finner du i oversikten over demokrati og medvirkning.