Kairos: det rette øyeblikket i retorikken

Kairos er et gammelgresk ord som betyr «det rette eller kritiske øyeblikket». I retorikken betegner det talesituasjonen – den tiden og det stedet en tale framføres i – og prinsippet om at situasjonen bestemmer talerens valg av argumenter, virkemidler og stil. Skal du analysere en tekst på eksamen, er kairos et av de mest nyttige begrepene du kan ta fram, fordi det tvinger deg til å tenke på noe mer enn selve ordene: når sies dette, hvem hører det, og hvorfor akkurat nå?

Det Norske Akademis ordbok definerer kairos som et «retorisk prinsipp som gjelder det at talesituasjonen bestemmer talerens valg av argumenter, retoriske virkemidler og stil». I dagligtale kan du oversette det med «timing» – å velge rett ord til rett tid og utnytte situasjonen.

Kairos og kronos: to greske tidsbegreper

Antikkens grekere hadde to ord for tid. Kronos er den kronologiske, sekvensielle tiden – klokkeslett, datoer, varighet. Kairos er derimot kvalitativ: det er den rette tiden for handling, øyeblikket da en åpning oppstår. Kairos er dermed ikke et spørsmål om hvor mye tid som går, men om hvilken tid som er den rette.

Ordet var ikke opprinnelig en teknisk fagterm, men et vanlig gresk ord med betydninger som «det rette mål» og «god leilighet» – på norsk kan du gjenkjenne det i ordene «anledning» og «høvelig». Det er verdt å ta med i en analyse: kairos handler om en mulighet som må gripes mens den er der. Øyeblikket er forbigående, og den som venter, mister det.

Kairos og den retoriske situasjonen

Kairos henger tett sammen med begrepet den retoriske situasjonen. Retorikeren Lloyd F. Bitzer beskrev i 1968 en retorisk situasjon som en situasjon som «innbyr til og foreskriver tale». I sentrum står en exigence – et påtrengende problem, en ufullkommenhet preget av hastverk – som talen skal være et passende svar på. I tillegg finnes det retoriske publikummet og de tvingende omstendighetene: relasjonen mellom taler og lyttere, de fysiske omgivelsene, tid og sted.

Kairos-begrepet gir deg et konkret grep på denne situasjonen. Jens Kjeldsen oppsummerer Sokrates’ to krav til god retorikk slik: «For det første: fornemmelsen for det rette øyeblikket, som vi altså kaller kairos. For det andre: fornemmelsen for det taktfulle og for det passende forholdet mellom de forskjellige elementene i talesituasjonen og selve talen. Det kaller vi med et latinsk uttrykk for aptum.»

Kairos og aptum: forskjellen på timing og passform

Kairos og aptum er beslekta, men ikke det samme. Kairos handler om å utnytte situasjonen – å velge det rette tidspunktet. Aptum (fra latin, «passende, velegnet») handler om at tekstens form og innhold passer til situasjonen: hva som er passende, bestemmes ofte av kulturbestemte konvensjoner.

En enkel huskeregel: kairos er timingen, aptum er passformen. Du kan treffe tidspunktet perfekt og likevel feile på passformen – og omvendt.

Merk at brudd på normer ikke alltid er brudd på aptum. Et tilsynelatende upassende grep kan virke positivt hos enkelte mottakergrupper. Aptum handler ikke om å følge konvensjonene blindt, men om å vite hvilke konvensjoner du bryter – og hvorfor.

Kairos i praksis: god og dårlig timing

Kairos blir synlig når den lykkes – og enda tydeligere når den feiler. Tenk deg noen eksempler fra arbeidslivet og samfunnsdebatten:

• God kairos: En veldedighetaksjon lanseres rett etter at en naturkatastrofe dominerer nyhetene. Oppmerksomheten og engasjementet er på topp, og appellen treffer et publikum som allerede er mottakelig.
• God kairos: En kronikk om skolepolitikk publiseres like før et valg, når utdanning står øverst på den offentlige agendaen. Skribenten velger bevisst tidspunktet for å maksimere gjennomslag.
• Dårlig kairos: En leder lanserer omfattende endringer i organisasjonen samme dag som en stor nedbemanning offentliggjøres. Budskapet drukner – eller oppfattes som provoserende.
• Dårlig kairos: En forberedt lønnsforhandlingsappell vil ikke nå fram hvis samtalen skjer rett etter at det er kjent at selskapet er konkurstruet. Argumentene kan være like gode, men situasjonen har endret vilkårene.

Legg merke til mønsteret: i alle eksemplene er det ikke argumentene som er gode eller dårlige, men forholdet mellom budskapet og situasjonen. Det er dette kairos-begrepet fanger.

Slik analyserer du kairos i en tekst

Kairos er ikke et virkemiddel du finner i en setning, slik du finner en metafor eller en retorisk spørsmål. Du må analysere det på situasjonsnivå. Følg disse stegene:

1. Kartlegg situasjonen. Fastslå når og hvor teksten er publisert eller framført, hvem som er avsender, og hvem som er det retoriske publikummet. Se også etter den påtrengende problemstillingen: Hva i samtiden eller omstendighetene gjør at akkurat denne teksten finnes akkurat nå?
2. Identifiser tidspunktets betydning. Spør deg selv: Ville teksten hatt samme virkning et halvt år tidligere eller senere? Hvis svaret er nei, har du funnet kairos. Forklar hva som gjør akkurat dette tidspunktet gunstig – eller ugunstig.
3. Se etter situasjonstilpasning i teksten. Refererer taleren til aktuelle hendelser, anledningen eller publikummet? Slike referanser viser at avsenderen forholder seg bevisst til situasjonen.
4. Vurder aptum. Passer valgene av appellformer, språklig tone og virkemidler til anledningen? Skill mellom timing (kairos) og passform (aptum) i drøftingen din.
5. Drøft virkningen. Konkretiser hvordan kairos styrer eller svekker tekstens gjennomslag hos mottakerne. Bruk gjerne et moteksempel: Hvordan ville samme tekst virket i en annen situasjon?

Denne metoden passer inn i enhver retorisk analyse, og kairos-drøftingen fungerer fint som en egen del av analysen – gjerne etter gjennomgangen av appellformene.

Formuleringer du kan bruke i besvarelsen

Mange elever skjønner kairos, men faller på formuleringene. Her er noen setningsstartere som fungerer i en eksamensbesvarelse:

• «Talen utnytter kairos ved å …»
• «Tidspunktet er velvalgt fordi …»
• «Kronikken svarer direkte til en påtrengende problemstilling i samtiden, nemlig …»
• «Ved å publisere teksten nettopp nå, da …, oppnår avsenderen …»
• «Kairos-begrepet viser seg i måten taleren forholder seg til situasjonen på, for eksempel …»

Vanlig feil: kairos er ikke en appellform

Den vanligste feilen i elevbesvarelser er å blande kairos inn i appellanalysen, som om det var en fjerde appell ved siden av etos, patos og logos. Det er det ikke. Kairos er et situasjonsbegrep: det beskriver forholdet mellom talen og omstendighetene, ikke en måte å appellere til mottakeren på.

Den nest vanligste feilen er å redusere kairos til et klokkeslett. Kairos handler ikke bare om tidspunkt, men om hele situasjonen: publikum, sted, anledning og omstendigheter. Tidspunktet er én del av bildet – men det rette øyeblikket oppstår i møtet mellom alle elementene i den retoriske situasjonen.

Vil du gå videre, kan du se hvordan kairos og aptum spiller sammen i et komplett analyseeksempel, eller lese om hvordan du planlegger timingen i egen tekst i arbeidet med et debattinnlegg.

Formuleringsbank: setninger du kan bruke

Bytt ut «…» med eksempler fra teksten du analyserer.

• Avsenderen treffer kairos ved å tale på et tidspunkt der mottakerne har et sterkt behov for trøst, trygghet eller avklaring.
• Ved å tale så kort tid etter hendelsen oppnår avsenderen en ekstra sterk patosappell, ettersom ...
• Avsenderen viser god vurdering av kairos ved å tilpasse både tone og innhold til situasjonen, slik at ...
• Eksemplet viser at kairos ikke bare handler om tidspunkt, men også om å treffe publikummet i riktig følelsesmessige tilstand, noe som kommer til uttrykk i ...
• Hadde talen kommet tidligere eller senere, ville budskapet mistet kraft, fordi ...
• Avsenderen appellerer til patos ved å bruke følelsesladde ord som ... i en situasjon preget av ...
• Talen oppfyller kravet til aptum, det vil si at den passer til situasjonen, fordi avsenderen unngår ... og i stedet vektlegger ...