Retorisk situasjon: påtrengende problem, publikum og begrensninger

Alle tekster og taler oppstår et sted, til en grunn og for noen. Det er dette Lloyd F. Bitzer kalte den retoriske situasjonen, i artikkelen «The Rhetorical Situation» fra 1968. Med engelske termer består modellen av exigence (det påtrengende problemet), audience (det retoriske publikummet) og constraints (de tvingende omstendighetene). Retorikken som vitenskap er langt eldre – den ble formulert for rundt 2500 år siden i antikkens Hellas – men situasjonsbegrepet er altså moderne.

Modellen er nyttig av én enkel grunn: Før du kan analysere appellformer og virkemidler i en tekst, må du vite hvilken situasjon tekstens valg skal forstås ut fra. Ellers blir analysen en liste, ikke en drøfting.

Hva er det påtrengende problemet?

Et påtrengende problem – på engelsk exigence – er et problem som kan løses med språk. Det kan være en trussel, et hinder, et ønske, ei forventning, et behov eller en mangel. Uten et retorisk problem oppstår det ingen retorisk situasjon: Det er problemet som setter tekstens kraft i gang.

Hvem er det retoriske publikummet?

Ikke alle som leser eller hører teksten, er det retoriske publikummet. Definisjonen er krass, men nyttig: «Et retorisk publikum er nemlig ett eller flere mennesker som det er mulig å påvirke med retorikk, og som har mulighet til å løse det påtrengende problemet.»

Det betyr at tilfeldige tilhørere, kommentarfelt-lesere og interesserte uten makt ikke regnes med – selv om de gjerne tar del i teksten. Det retoriske publikummet er de som både kan påvirkes og kan handle. Formålet med en retorisk tekst er nettopp å overbevise publikum til å handle, ikke bare til å forstå eller føle noe.

Hva er de tvingende omstendighetene?

De tvingende omstendighetene – constraints – er alt som setter rammer for avsenderen: «De tvingende omstendighetene i en retorisk situasjon er alt det som på en eller annen måte påvirker hva du kan si, og hvordan, hvor og når du kan si det.»

Dette omfatter personer, relasjoner, hendelser, objekter, tid og sted – men også forventninger til avsenderen, ting avsenderen må si eller ikke bør si, og forhold i kultur, situasjon eller medium. Siden alle retoriske ytringer eksisterer i en kontekst, finnes det alltid tvingende omstendigheter. De kan bare være mange, få, tydelige eller uklare.

Slik beskriver du den retoriske situasjonen i en analyse

I skolebruk brukes modellen med tre spørsmål: Hva er det retoriske problemet teksten skal løse? Hvem er det retoriske publikummet? Hvilke tvingende omstendigheter former avsenderens handlingsrom? Her er en metode som tar deg fra notat til ferdig analyseavsnitt.

1. Les teksten én gang uten penn. Få med deg hva teksten vil oppnå, før du leter etter grep. Noter gjerne i én setning hva avsenderen ønsker seg.
2. Formuler det påtrengende problemet. Spør deg selv: Hva er galt, mangelfullt eller truet – og kan dette løses med kommunikasjon? Setningsstarter: «Det påtrengende problemet i teksten er …, fordi …»
3. Identifiser det retoriske publikummet. Finn ut hvem som kan løse problemet, og hvem teksten faktisk henvender seg til. Setningsstarter: «Det retoriske publikummet er …, fordi det er disse som kan …»
4. Kartlegg de tvingende omstendighetene. Se etter sjanger, medium, tidspunkt, avsenderens rolle og forventninger i situasjonen. Setningsstarter: «Avsenderen må ta hensyn til …, som begrenser …»
5. Koble situasjonen til tekstens valg. Forklar hvordan virkemidlene og appellene tjener situasjonen. Setningsstarter: «Gjennom … tilpasser avsenderen teksten til publikummet, som …»

Steg fem er det som løfter analysen. En god retorisk analyse viser nemlig sammenhengen mellom situasjon og språklige valg – ikke bare at virkemidlene finnes.

Minieksempel: Fiktivt oppslag fra et elevråd

Se for deg et fiktivt oppslag, skrevet av et elevråd og rettet mot skolens ledelse. Eksempelet er laget for denne guiden, og teksten kan se slik ut:

Det påtrengende problemet er at biblioteket ikke lenger fungerer som et arbeidsrom – mobilbruk og lyd forstyrrer elevene som vil lese. Problemet kan løses med kommunikasjon, fordi løsningen er et vedtak rektor kan ta.

Det retoriske publikummet er rektor og skolens ledelse. De har makten til å innføre ordningen. Andre elever som leser oppslaget, er mottakere, men ikke det retoriske publikummet – de kan ikke selv fatta vedtaket.

De tvingende omstendighetene er flere: Avsenderen er elever som henvender seg oppover i hierarkiet, og må derfor skrive høflig og saklig. Formatet er et kort oppslag, som begrenser plassen. Ledelsen vil forvente konkrete forslag og en realistisk plan – derfor foreslår elevrådet en prøveordning med vurdering etterpå, i stedet for et krav om permanent forbud.

Koblingen til tekstens valg blir tydelig: Høflig tiltale («Kjære rektor») og en ydmyk tone bygger etos – elevene framstår som konstruktive, ikke krevende. Konkrete forslag («prøveordning i tre uker») appellerer til logos, fordi de gjør forslaget enkelt å vedta. Og formuleringen om elevene som «trenger et sted å lese og jobbe uforstyrret» bruker en mild patos – den peker på et behov, uten å overdrive.

Legg merke til rekkefølgen i eksempelet: Først situasjonen, deretter tekstens grep. Slik unngår du den vanlige feilen å hoppe rett til virkemidlene uten å kartlegge situasjonen først.

Vanlige misforståelser

• «Alle lesere er det retoriske publikummet.» Nei – publikummet er bare de som kan påvirkes og har makt til å løse problemet.
• «Tvingende omstendigheter er bare tid og sted.» Nei – relasjoner, forventninger, medium og kultur hører også med.
• «Begrepet er antikt.» Nei – det ble introdusert av Lloyd Bitzer i 1968, selv om retorikken som fag er over 2500 år gammelt.

Hvorfor situasjonsanalyse gir bedre tekster – og bedre analyser

Modellen fungerer i begge retninger. Som analytiker bruker du den til å forstå andres tekster. Som skriver bruker du den til å planlegge egne – enten det er et debattinnlegg, en tale eller en appell. Før du skriver, bør du kunne svare på tre ting: Hvilket problem skal teksten løse, hvem kan løse det, og hvilke rammer må du forholde deg til? Det er i praksis det samme som aptum – å tilpasse teksten til situasjonen.

Svarene styrer alt det praktiske: tonen, argumentene, lengden og hvilke argumenterende grep du velger. En tekst skrevet med situasjonen i bakhodet, trenger ikke virkemidler som pynt – den virker, fordi hvert valg har en jobb å gjøre.

Formuleringsbank: setninger du kan bruke

Bytt ut «…» med eksempler fra teksten du analyserer.

• Det påtrengende problemet avsenderen må løse, er …, og dette kommer tydelig fram når …
• Det retoriske publikummet er først og fremst …, fordi det er disse mottakerne som kan bidra til å løse problemet.
• Avsenderen bygger opp sin troverdighet (etos) ved å …
• Avsenderen appellerer til patos ved å bruke ord og bilder som vekker følelser som …
• Avsenderen bruker logos når det legges fram fakta og fornuftsargument om …
• Kairos – det gunstige øyeblikket for ytringen – viser seg i at ytringen kommer …
• En begrensning for avsenderen er at …, og dette påvirker valget av appellformer.
• Ytringen oppfyller kravene til aptum fordi innhold og uttrykksmåte passer til situasjonen og mottakerne ved at …