Sakprosa: hva det er, sjangre og hvordan du analyserer

Ordet sakprosa møter du tidlig i norskfaget, og det dukker opp igjen i eksamensoppgaver, i retorisk analyse og i alt du leser av nyheter og offentlig informasjon. Men hva ligger egentlig i begrepet, og hvor går grensa mot skjønnlitteraturen?

Hva er sakprosa?

Den vanligste definisjonen stammer fra Johan Tønnessons bok «Hva er sakprosa» (2012): Sakprosa er tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Forenklet kan du si at sakprosa er alle tekster som ikke er skjønnlitteratur – altså alt utenfor romaner, noveller, dikt og drama.

Definisjonen er praktisk, ikke filosofisk. Tønnesson presiserer selv at den ikke skal forstås som et forsøk på å gripe en grunnleggende essens. Det viktigste er at mottakeren oppfatter teksten som en påstand om virkeligheten – og at avsenderen dermed kan holdes ansvarlig for om påstanden stemmer.

Nettopp derfor stilles det krav til etterrettelighet i sakprosa som ikke stilles til skjønnlitteratur. Etterrettelighet betyr at det er mulig å kontrollere det som står i teksten. En roman kan lyve fritt; en artikkel kan ikke.

Litterær og funksjonell sakprosa

Man skiller vanligvis mellom to hovedformer. Litterær sakprosa er bøker og artikler med navngitte forfattere, som vanligvis gis ut av forlag. Funksjonell sakprosa er tekster fra institusjoner – bruksanvisninger, lovtekster og veiskilt – der det ofte er uviktig hvem som har skrevet teksten.

Innenfor disse formene kan sakprosa deles i store kategorier etter formålet: utredende og argumenterende tekster (rapporter, avhandlinger, artikler) og skildrende eller fortellende tekster (biografier, selvbiografier, reiseskildringer).

Hvilke sjangre hører til sakprosa?

Sakprosa er en vid kategori. Her er de vanligste sjangrene samlet:

Artikkelen regnes som en av de vanligste sakprosasjangrene, og det er nettopp her det forventes saklig og riktig innhold med kilder som bekrefter innholdet. Mange av disse sjangrene kan du lese mer om i seksjonen Skriv og tal, som dekker alt fra debattinnlegg til taler.

Hvorfor må sakprosa leses kritisk?

Sakprosa skal beskrive virkeligheten, men du kan ikke alltid stole på det som står. Etterrettelighet er et krav, ikke en garanti. Derfor bør alle sakprosatekster leses kritisk – spesielt med tanke på hvem avsenderen er, hvem mottakeren er, og hva budskapet er.

Dette gjelder både tekster som prøver å overtale deg bevisst, og tekster som bare er slurvete. I kildekritiske spørsmål finner du en hel sjekkliste for dette, og i oversikten over argumentasjonsfeil ser du hvilke grep du bør være på vakt mot.

Sakprosa og demokratiet

Sakprosa er særlig viktig for demokratiet. Det trengs sakprosa for å informere folk om rettigheter og plikter, og det norske politiske systemet er bygget opp rundt sjangre som valgprogram, stortingsmeldinger og stemmesedler. Uten etterrettelig sakprosa har velgerne ikke noe grunnlag å dømme etter.

Derfor er sakprosaanalyse mer enn en skoleoppgave. Å kunne lese en tekst kritisk – se hvem som snakker, til hvem, og med hvilke virkemidler – er en forutsetning for å delta i demokratisk medvirkning og for å forsvare ytringsfriheten på en informert måte.

Slik analyserer du sakprosa

En sakprosaanalyse bygger på retorikkens verktøy. I en retorisk analyse av sakprosa skriver du vanligvis ett avsnitt om hvert av momentene: hovedsynet i teksten, etosappellen, logosappellen og patosappellen – og du må bevise påstandene med sitater fra teksten. Du kan lese mer om appellene i oversikten over appellformer.

Det viktigste i analysen er å skrive om hvordan avsenderen prøver å påvirke mottakeren. Uten å skrive om funksjonen blir teksten en beskrivelse, ikke en analyse.

1. Finn den retoriske situasjonen. Klargjør avsender, mottaker, anledning og budskap – se retorisk situasjon.
2. Fastslå hovedsynet. Hva er tekstens påstand om virkeligheten? Formuler den i én setning.
3. Analyser etosappellen. Hvordan bygger avsenderen troverdighet – gjennom kompetanse, erfaring eller saklig tone? Se etos.
4. Analyser logosappellen. Hvilke fakta, statistikk og argumenter brukes, og holder de? Se logos.
5. Analyser patosappellen. Hvordan appellerer teksten til følelser – frykt, håp, medfølelse? Se patos.
6. Underbygg med sitater. Hver påstand om et virkemiddel må støttes av sitat fra teksten. Bruk gjerne oversikten over virkemidler.

En retorisk analyse skal bestå av innledning, hoveddel og avslutning. I avslutningen trekker du ikke inn nye momenter – du oppsummerer og vurderer om forfatteren lykkes med virkemidlene sine.

Fem spørsmål som hjelper deg å lese en tekst kritisk

• Hvem er avsenderen, og hva har vedkommende å vinne?
• Hvem er mottakeren, og hva forventes det av teksten i denne situasjonen?
• Hva er budskapet – og er det sagt åpent eller pakket inn?
• Er påstandene etterrettelige – kan du kontrollere dem?
• Hvilke virkemidler og appellformer gjør teksten overbevisende?

Disse spørsmålene fungerer like godt på en avisartikkel, et valgprogram eller en tale. Øver du deg på dem, står du bedre rustet både til eksamen og til ordskiftet som demokrat.

Formuleringsbank: setninger du kan bruke

Bytt ut «…» med eksempler fra teksten du analyserer.

• Avsenderen appellerer til patos ved å bruke verdiladede ord som «…», som vekker følelser hos mottakeren.
• I innledningen bygger avsenderen etos ved å fremheve sin egen bakgrunn og erfaring, slik at mottakeren skal stole på hen.
• Ved hjelp av konkrete tall og fakta appellerer teksten til logos, og dermed til mottakerens fornuft.
• Det appellative språket kommer til uttrykk gjennom direkte henvendelse, for eksempel det personlige pronomenet «du», som skaper et usynlig bånd til mottakeren.
• Samspillet mellom bilde og verbaltekst forsterker budskapet ved at …
• Kairos er viktig i denne teksten, fordi den utnytter et gunstig tidspunkt der …
• Virkemiddelet gjentakelse har funksjonen å understreke budskapet og dermed styrke patosen i teksten.
• Sakteksten kan regnes som funksjonell sakprosa, fordi den har et konkret, praktisk formål, nemlig å …