Allitterasjon (bokstavrim) – med eksempler

Allitterasjon er et av de eldste virkemidlene vi har, og et av de mest brukte – også i dag. Du finner det i salmer, i Edda-diktningen, i faste uttrykk som «vær og vind» og i slagord og avisoverskrifter. Her får du definisjonen, forskjellen på de to typene, den norrøne stavrim-tradisjonen og en forklaring på hvorfor virkemiddelet virker.

Hva er allitterasjon?

Store norske leksikon definerer det slik: allitterasjon er en type rim der flere trykksterke stavelser i en tekst enten begynner med samme konsonant, eller begynner med forskjellige vokaler. Ordet kommer fra nylatin alliteratio, satt sammen av ad og en avledning av littera – bokstav.

På norsk har virkemiddelet tre navn som brukes om hverandre: allitterasjon, bokstavrim og stavrim. I diktanalyse og skolesammenheng møter du oftest «bokstavrim», mens «stavrim» er vanligst når det snakkes om norrøn poesi.

Konsonantisk og vokalisk allitterasjon

Det finnes to hovedtyper:

• Konsonantisk allitterasjon: ordene begynner med samme konsonant, som i salmen «Fra fjord og fjære», der flere ord begynner på f.
• Vokalisk allitterasjon: ordene begynner med ulike vokaler, som i uttrykket «til odel og eie». I norrøn tradisjon rimer alle vokaler med hverandre.

Den vokaliske typen overrasker mange, fordi den ikke «høres ut» som rim i moderne forstand. Men i stavrim-tradisjonen var den fullt ut like gyldig – Snorre Sturlason anbefaler i Den yngre Edda faktisk at man bruker forskjellige vokaler i bokstavrimet.

Stavrim i norrøn poesi

Allitterasjon spiller en særlig viktig rolle i norrøn poesi, både i skaldediktningen og i Den eldre Edda. Der enderimet er ryggraden i moderne norsk lyrikk, var stavrimet ryggraden i den norrøne: diktene var bygget opp rundt hvilke trykksterke stavelser som rimet med hverandre.

Tradisjonen er gammel. Bokstavrim er kjent helt fra urnordisk, blant annet i runeinnskriften på Strømsbrynet fra tidlig 600-tall: «wate hali hino horna». Allitterasjon ble dessuten brukt i gammelgermansk og keltisk poesi, og var særlig utbredt i gammelt lovspråk som holdepunkt for hukommelsen – for eksempel «åker og eng» og «ingen mann til mén». Lovregler som skulle huses utenat, satt bedre fast når de stavrimet.

Bokstavrim i faste uttrykk og ordspråk

Det finnes en grunn til at så mange faste uttrykk bokstavrimmer: de sitter. Tenk over «fri og frank», «folk og fe», «over stokk og stein», «tull og tøys», «vær og vind» og «pomp og prakt». En norsk korpusstudie viser at allittererende koordinasjoner av substantiver – som «vær og vind» og «kunst og kultur» – forekommer over dobbelt så ofte som man skulle vente hvis allitterasjon ikke spilte noen rolle for ordvalget. Tallene kommer fra NorGram-tall ved Universitetet i Bergen.

Det er altså ikke tilfeldig at akkurat disse uttrykkene har overlevd. Bokstavrimet gjør dem lettere å huske og lettere å gjenta – og det er nettopp derfor de ble faste uttrykk fra starten. Også ordspråk som «brent barn skyr ilden» og boktitler som Sigurd Hoels Fjorten dager før frostnettene bygger på samme mekanisme.

Allitterasjon i slagord, titler og overskrifter

Den norrøne stavrim-tradisjonen lever videre i moderne retorikk, bare i kortere format. Slagord, avisoverskrifter og titler bruker bokstavrim for å skape slagkraft og minneverdi – samme grep som skaldene brukte, bare komprimert til én linje.

Slik kan det se ut i praksis (eksemplene er egne og fiktive):

Merk at bokstavrimet her ikke er pynt – det er struktur. Overskriften får rytme og trykklegging som gjør den lettere å lese og huske, og slagordet låter «ferdig» på en måte en tilfeldig ordrekkefølge ikke gjør. Vil du analysere slike tekster grundigere, kan du bruke retorisk analyse som metode, eller se oversikten over språklige og retoriske virkemidler.

Hvorfor virker allitterasjon?

To mekanismer gjør bokstavrim effektivt:

• Rytme og trykk: Når trykksterke ord begynner med samme lyd, legger vi trykket på nettopp disse ordene. Teksten får en rytme som gjør den flytende å lese høyt – noe som er en av grunnene til at bokstavrim brukes i taler og appeller, ikke bare i dikt.
• Minneverdi: Lydlikhet i ordstart binder ordene sammen i hukommelsen. Det er derfor lovregler, ordspråk og faste uttrykk gjennom hele historien har stavrimet – og hvorfor moderne slagord fortsatt gjør det.

Bokstavrim er i praksis en form for gjentakelse, ett av de grunnleggende grepene i retorikken. Bokstavrim er bare gjentakelse i miniformat – gjentatt lyd i stedet for gjentatt ord.

Allitterasjon, enderim og assonans – forskjellen

De tre begrepene forveksles ofte, særlig i diktanalyse:

Enderim er lydlikhet på slutten av ord, assonans er lydlikhet mellom vokaler, og allitterasjon er lydlikhet i begynnelsen av trykksterke stavelser. Du kan lese mer om forskjellene i oversikten over enderim, halvrim og bokstavrim.

Slik lager du eget bokstavrim

Vil du bruke bokstavrim i egen tekst – en tale, et slagord eller en overskrift – følger du samme framgangsmåten som skaldene, bare enklere:

1. Velg lyd først. Bestem hvilken konsonant eller vokal som skal bære rimet. Harde konsonanter (k, t, p) gir energi, bløte konsonanter (s, l, m) gir ro.
2. Plukk trykksterke ord. Finn ord som begynner med lyden, og som kan bære trykk i setningen. Bokstavrim på trykklette ord merkes knapt.
3. Test høyt. Les teksten høyt. Hører du ikke rimet når du snakker, er det noe galt med lyden – øyet skal ikke fange rimet.
4. Stryk det overflødige. Et bokstavrim for hvert grep er nok. Blir det for tett, virker det konstruert i stedet for slagkraftig.

Som med alle virkemidler gjelder det samme: bruk bokstavrim bevisst, og bruk det sparsomt. Én vellykket allitterasjon i en overskrift eller en avslutning gjør mer enn fem på rad.

Vil du gå videre, kan du se hvordan bokstavrim spiller sammen med andre klangvirkemidler i virkemidler i dikt, eller hvordan du bruker slike grep konkret i en tale.