Populisme: hva det betyr og hvordan det brukes i debatten

Ordet «populisme» dukker opp i nesten enhver debatt om politikk. Noen ganger som beskrivelse av en bestemt type parti, andre ganger som et avvisningsord rettet mot en motstander man ikke orker å imøtegå ordentlig. Forvirringen er reell: forskerne er selv uenige om populisme er en ideologi, en strategi eller en retorisk teknikk.

Denne guiden går gjennom definisjonen, de retoriske kjennetegnene og hvordan du kan vurdere anklagen om populisme kildekritisk.

Hva er populisme? Folket mot eliten

Kjernen i de fleste definisjonene er den samme: Populisme bygger på et motsetningsforhold mellom «folket» og «eliten». Det Norske Akademis ordbok definerer populisme som en «politisk bevegelse og/eller ideologi som hevder å representere eller tale på vegne av folket og som forstår seg i opposisjon til eliten i et samfunn». NAOB beskriver også populistisk stil som en strategi med autoritære trekk, polariserende retorikk og ofte en karismatisk frontfigur.

Det vesentlige er ikke at noen kritiserer makthavere. Alle politikere henvender seg til folket, og kritikk av eliter er vanlig i hele det politiske spekteret. Det som skiller populismen, er påstanden om at politikken handler om en grunnleggende kamp: et «ekte» folk mot en elite som har mistet kontakten med vanlige mennesker – og at populistene alene representerer dette folket.

Ideologi, strategi eller retorikk?

Her skiller fagtradisjonene seg, og toppresultatene blander dem ofte uten å forklare uenigheten:

• Ideologi: Store norske leksikon beskriver populisme som en «tynn» ideologi – den består bare av folk–elite-skillet og kan derfor kombineres med sosialisme, konservatisme, nasjonalisme og mye annet.
• Strategi: Civitas’ politiske ordbok ser populisme som en politisk strategi: partier og bevegelser som påberoper seg å representere grasrota framfor utvalgte eliter.
• Kommunikasjonsform: Retorikere og medieforskere analyserer populisme som en stil eller teknikk – en måte å ramme inn saker på, uavhengig av partiprogram.

I dagligtalen brukes ordet ofte enda løsere, for eksempel om politikere som endrer standpunkt etter hva de tror velgerne vil høre, ifølge et eksempel fra Universitetet i Oslo. Ingen av disse bruksmåtene er «riktige» eller «feil» – men i en drøfting bør du si hvilken du mener, og ikke late som om begrepet har én entydig betydning.

Muddes definisjon: en tynn ideologi

Den mest brukte faglige definisjonen kommer fra statsviteren Cas Mudde. Han ser populisme som en ideologi som deler samfunnet i to leirer: et rent, homogent «folk» og en korrupt elite. Fordi ideologien er så tynn, kan den festes på mange ulike politiske prosjekter.

Mudde skiller også populisme fra nativisme – nasjonalisme basert på etnisk tilhørighet. En konsekvens er at man ikke kan sette likhetstegn mellom innvandringskritiske partier og populisme. Et parti kan være populistisk uten å være nativistisk, nativistisk uten å være populistisk, eller begge deler.

Mudde og hans medforfatter Cristóbal Rovira Kaltwasser oppsummerer forholdet til demokratiet slik: «Populisme er en illiberal, demokratisk respons på ikke-demokratisk liberalisme.» Altså: Populismen er ikke i sitt vesen imot demokratiet, men på kant med det liberale demokratiet – med dets rettighetsvern, maktfordeling og minoritetsvern.

Hvordan ser populistisk retorikk ut?

Som kunnskapsside om retorikk er dette kanskje det viktigste for deg: Populisme kan gjenkjennes i teksten, uavhengig av hvilket parti som står bak. Her er de vanligste grepene.

Oss mot dem

Kjernen er «oss mot dem» – man setter grupper, ikke argumenter, opp mot hverandre. Eliten kan framstilles som «Oslo-eliten», «milliardærer og direktører» eller «feministeliten». Selve saken blir mindre viktig enn hvem som er på hvilken side. Dette er en form for usaklig argumentasjon: I stedet for å imøtegå et argument, plasseres argumentets avsender i en mistenkelig gruppe.

Legg merke til trekkene: eliteframstillingen, «folk på gata» som den eneste legitime kunnskapskilden, og påstanden om at motstand kommer fra dem som frykter folket.

Enkle forklaringer på komplekse problemer

Populistisk retorikk forenkler. Kompliserte sammenhenger – økonomi, klima, kriminalitet – reduseres til én årsak og én skyldig. Dette henger sammen med at populismen gjerne er moralistisk framfor doktrinær: Spørsmålet handler ikke om hvilken politikk som virker, men om hvem som er gode og hvem som er onde. Enkle forklaringer appellerer sterkt til patos og svakt til logos.

Krenkelsestopos

Et vanlig grep er å framstille folket som krenket og oversett: «De ler av oss», «Ingen spør vanlige folk», «Vi blir ikke hørt». Krenkelsen skaper et felles fiendebilde og gjør motstand til et spørsmål om verdighet. Toposet kan brukes både oppriktig og strategisk – men effekten er den samme: Det flytter debatten fra sak til identitet.

Karismatisk frontfigur

Populistiske bevegelser er ofte løst organiserte og bygget rundt en frontfigur som framstiller seg som «en av folket» – og som alene kan tale folkets sak. Frontfigurens etos hviler på det å være vanlig, ikke på faglig tyngde. Dette er antiintellektualismen i praksis: Ekspertise framstilles som et mistenkelig tegn, ikke som en ressurs.

Venstrepopulisme og høyrepopulisme

Populisme er ikke alltid høyreorientert – det er en av de vanligste misforståelsene. De to retningene bygger på ulike motsetningsstrukturer:

• Venstrepopulisme bygger på en vertikal motsetning: «folket» på bunnen mot økonomiske, kulturelle og politiske eliter på toppen.
• Høyrepopulisme har en tredelt struktur: Eliten anklages for å svikte det «egentlige» folket til fordel for grupper som ikke regnes som en del av folket.

Begge eksemplene er tenkte, men de viser strukturen: samme folk–elite-ramme, ulike definisjoner av hvem «folket» og «fienden» er.

Populisme som merkelapp i debatten

Begrepet er flytende og negativt ladet, og brukes som oftest om partier og grupper utenfor det politiske sentrum. Det er nettopp derfor du bør være kildekritisk når ordet dukker opp:

• Det kan være en presis beskrivelse – av en bevegelse som faktisk bygger på folk–elite-skillet og påstanden om å være folkets eneste representant.
• Det kan være et avvisningsord – en måte å avfeie et argument uten å imøtegå det. Da fungerer anklagen omtrent som et ad hominem-argument: personen eller gruppen stemples, saken uendret.

Merk deg hva svaret ikke inneholder: ingen forklaring på hva som er populistisk ved forslaget, og ingen imøtegåelse av innholdet. Når «populisme» brukes slik, er det et stempel – ikke et argument.

Er populisme en trussel mot demokratiet?

Forskerne er uenige, og det er verdt å kjenne til begge posisjonene.

Statsviteren Jan-Werner Müller kritiserer all populisme for å være grunnleggende antipluralistisk: Populister hevder at de, og bare de, representerer det ekte folket. Dermed undergraver de den pluralismen – anerkjennelsen av at folket består av mange ulike grupper og meninger – som det liberale demokratiet forutsetter.

Mot dette hevder teoretikere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe at populisme kan være en sunn reaksjon som revitaliserer demokratiet, fordi den setter folket på dagsordenen igjen. Om populismen blir antipluralistisk, avhenger av hvordan «folket» defineres: som et inkluderende «alle» eller et ekskluderende «bare de som er som oss».

Kildekritisk sjekkliste: når er anklagen om populisme et godt argument?

Neste gang noen kalles populistiske, kan du gå gjennom dette:

1. Se etter folk–elite-skillet. Bygger utsagnet på en kamp mellom «folk flest» og en elite? Da er populisme-beskrivelsen relevant.
2. Se etter eksklusivitetskravet. Påstås det at én part eller person alene representerer det ekte folket? Det er Müllers kjerne i antipluralismen.
3. Se etter gruppeargumentasjon. Byttes argumenter ut med grupper – hvem som er «oss» og «dem»? Da er du inne på usaklig argumentasjon, ikke bare populisme.
4. Sjekk om merkelappen begrunnes. Får du en forklaring på hva som er populistisk ved saken, eller bare et stempel uten innhold?
5. Imøtegå innholdet uansett. Selv om et utsagn er populistisk formulert, kan det inneholde en påstand som fortjener et reelt svar. Se vår guide om motargumenter.

Populisme er altså både et reelt fenomen og et omstridt begrep. Det beste du kan gjøre i debatten, er å bruke ordet presist – og kreve at andre gjør det samme. Vil du lese mer om hvordan slike grep fungerer i praksis, se oversikten over hersketeknikker og vår guide til retorisk analyse.