Onomatopoetikon – lydmalende ord med eksempler

Si ordet «brak» høyt. Du hører nesten lyden selv før du tenker på hva den betyr. Det er dette som kjennetegner et onomatopoetikon: ordet og lyden hører sammen. På denne siden finner du definisjonen, norske eksempler og en forklaring på hvordan lydord virker i dikt og tegneserier – og hvorfor de kan regnes som et retorisk virkemiddel.

Hva er et onomatopoetikon?

Et onomatopoetikon er et lydmalende eller lydhermende ord – et ord der betydningen faller sammen med det fysiske inntrykket språklyden fremkaller. Ordet kommer av gresk onomatopoieîn, med grunnbetydningen «lage ord», av ónoma («navn») og poieîn («skape»). Du kan også kalle ordene lydord, lydmalende ord eller lydhermende ord – i flertall snakker vi om onomatopoetika.

På nynorsk bøyes ordet «eit onomatopoetikon / onomatopoetikonet» i entall og «onomatopoetika / onomatopoetikona» i flertall. Varianten «onomatopoetikum» finnes også.

Norske eksempler på lydmalende ord

Lydord finner du i flere ordklasser. Noen er verb, noen er substantiver, og noen er rene utrop eller interjeksjoner.

Merk at et onomatopoetikon er et etablert ord – ikke en vilkårlig lydgjengivelse. «Moooo» er ikke et ord, men «mø» er det.

Lydmalende eller lydhermende – hva er forskjellen?

Du kan skille mellom to typer. Lydmalende ord er språklyder knyttet til en kontekst, først og fremst interjeksjoner som «au» og «atsjo». Lydhermende ord har utviklet seg til meningsfulle, selvstendige ord du kan bøye og bruke i setninger, som «buldre» og «plask».

Ordet «plask» fungerer altså begge veier. I setningen «hunden hoppet i vannet med et plask» er det substantiv; i «barnet plasket i pytten» er det verb. Lyden er den samme, men ordet har fått eget liv i språket.

Varierer lydord mellom språk?

Ja, og det er en vanlig misforståelse at lydord er universelle. En gris høres ikke lik ut i Norge («nøff») som i England («oink»). Hønen lyder «kykkeliky» på norsk, «cock-a-doodle-doo» på engelsk og «quiquiriquí» på spansk. Dyrene lager den samme lyden – men hvert språk har sine konvensjoner for hvordan lyden gjengis. Dette er et godt eksempel i en aptum-sammenheng: hva som virker naturlig, avhenger av publikum og språkfellesskap.

Hvordan virker onomatopoetikon i dikt?

I dikt gjør lydord mer enn å beskrive lyd. De lar leseren høre teksten. Et kjent ekstremt tilfelle er Edgar Allan Poes dikt «The Bells», der ulike lydord som «tinkle», «jingling», «toll» og «groan» etterligner forskjellige klokker og vekker ulike følelser – fra lett klokkeklang til tung dødsklokke.

Prinsippet er enkelt: lyden i ordet forsterker meningen. Se på dette tenkte eksempelet fra et dikt om en storm:

Her gjør «suser», «bruser», «dunder» og «brak» at stormen ikke bare blir beskrevet, men hørt. U-lydene i «suser» og «bruser» er lange og dragende, mens «brak» og «dunder» er korte og eksplosive. Sammen bygger de opp en dramatikk som tørrere ord som «det var uvær» aldri ville oppnådd.

I en diktanalyse kan du altså peke på lydordene og forklare hvilken stemning de skaper – en lyd kan være truende, lekende eller melankolsk. Det hører med i arbeidet med virkemidler i dikt, og det er beslektet med allitterasjon, der lydgjentakelse også skaper effekt.

Hvordan brukes lydord i tegneserier?

Lydhermende ord er svært vanlige i tegneserier, der de er utformet for å synliggjøre lydens styrke og kvalitet. En høy lyd gjengis ofte med kraftige bokstaver. I en tegneserierute der en mynt treffer steingulvet, står det kanskje «PLING» med tykke bokstaver – bokstavene gjør lyden nesten fysisk til stede på siden.

I den amerikanske tegneserietradisjonen brukes lydord som «wham», «pow» og «biff» i slagscener for å tilføre lydeffekter. Tegneserieskaperen Roy Crane populariserte denne tradisjonen. Poenget er retorisk: tegneserien er en tekst uten faktisk lyd, og lydordene erstatter lydsporet. De styrker inntrykket av fart, kraft og kontrast i det som skjer.

Er onomatopoetikon et retorisk virkemiddel?

Ja. I retorisk forstand virker lydord først og fremst gjennom patos – de appellerer til sansene og følelsene dine, ikke til fornuften. Et lydord setter mottakeren nærmere scenen: du hører regnet som plasker, du kjenner braket. Derfor er lydord et naturlig virkemiddel i beskrivende tekster, appeller og taler der du vil gjøre en scene levende.

Lydord hører også hjemme i den bredere familien av lydlige virkemidler, ved siden av rim og bokstavrim. Felles for dem er at formen i språket – lyden – bærer en del av budskapet. Hvis du skal analysere hvordan et ord virker, er det ofte lurt å se på både betydning og lyd, gjerne som del av en hel retorisk analyse.

Vil du gå videre med virkemidler, finner du hele oversikten i oppslaget over språklige og retoriske virkemidler.