Sarkasme – og forskjellen på sarkasme og ironi

Sarkasme er et virkemiddel som ofte misforstås. Ordet brukes jevnlig om alt fra tørr humor til rene fornærmelser, og mange bruker det om hverandre som synonym for ironi. Det er det ikke. Har du behov for en grunnleggende gjennomgang av virkemidler som gruppe, finner du den i oppslagsverket over språklige og retoriske virkemidler.

Hva er sarkasme?

Sarkasme er latterliggjøring av en person, situasjon eller ting – en gjøn eller håning, ofte uttrykt gjennom stemmens intonasjon og nedlatende kroppsspråk. NDLA definerer det slik: «Sarkasme er eit språkleg verkemiddel der vi latterleggjer ein person, ein situasjon eller ein ting.» Uttrykksmåten kjennes igjen på overdrivelse, trykk på enkelte ord eller kroppsspråk som å himle med øynene.

Det som skiller sarkasme fra nabovirkemidler, er altså hensikten: å håne eller latterliggjøre noe eller noen. Det betyr at sarkasme ikke alltid er humor. Formålet kan være å provosere, såre eller få frem et poeng – og hvordan ytringen virker, avhenger av hvem som sier det, til hvem og i hvilken situasjon.

Samme setning kan være ren ironi i én munn og sarkasme i en annen. Er tonen lett og vennlig, er det en spøk. Er tonen spydig, med trykk på «ryddig» og et himlende blikk, er det sarkasme – for da retter ytringen seg mot en person for å latterliggjøre.

Hva er forskjellen på sarkasme og ironi?

Begrepet sarkasme blir ofte feilaktig brukt som synonym for ironi. Forskjellen ligger i hva de to ordene beskriver:

• Ironi beskriver forholdet mellom det bokstavelige innholdet og den tiltenkte meningen: du sier én ting og mener det motsatte. Ironi betyr opprinnelig «forstilt tale».
• Sarkasme beskriver hensikten: å håne eller latterliggjøre. Ytringen kan være ironisk, men den trenger ikke være det.

Ironien forutsetter at mottakeren oppfatter det skjulte budskapet. Den romerske retorikeren Quintilian (35–100 e.Kr.) forklarte ironi som å forstå noe som er det motsatte av det som faktisk sies. Retorisk ironi er ofte forbundet med sarkasme – altså en spydig eller hånlig ytring – men de to er ikke det samme.

Et eksempel på ren ironi uten hån: «Nydelig vær!» sagt mens det pøser ned. Ytringen sier det motsatte av det taleren mener, men ingen latterliggjøres. Eksempelet over om rotete kontorpult er derimot på vei mot sarkasme, fordi det retter seg mot en person.

Kan man være sarkastisk uten å være ironisk?

Ja. Det er mulig å være ironisk uten å være sarkastisk, og sarkastisk uten å være ironisk. En sarkastisk ytring kan være identisk med den bokstavelige tanken – altså ikke det motsatte av det taleren mener:

Spissen ligger i den hånende holdningen, ikke i noen motsigelse mellom ord og mening. Dette er hovedgrunnen til at sarkasme og ironi ikke er synonymer: de beskriver to helt ulike trekk ved en ytring.

Sarkasme som virkemiddel i debatt

I debatt og argumentasjon brukes sarkasme gjerne for å avsløre svakheter hos motparten eller latterliggjøre et standpunkt. En spydig kommentar kan sette punktum for et ordskifte og gi publikum en følelse av at motpartens argument ikke tåler lys. Men virkemiddelet har en pris. Sarkasme angriper ofte personen mer enn saken, og da havner den i nærheten av det som regnes som usaklig argumentasjon – og i verste fall ad hominem, der personen angripes i stedet for saken.

Kommentaren kan være fortjent, men den svarer ikke på sakens innhold. Den latterliggjør motparten, og publikum som ikke kjenner saken, får ingen ny informasjon – bare en holdning. Vil du imøtegå motparten uten å miste troverdigheten din, er motargumenter et sterkere grep. Sarkasme appellerer til følelser, ikke til fornuft – den hører med i patos-familien av appellformer, og den bygger ikke på fakta og begrunnelse slik logos gjør.

Det finnes også en kontekst der sarkasme brukes mer bevisst som kritisk virkemiddel: satire. Der latterliggjøringen retter seg mot makt, holdninger eller kulturelle fenomener, ikke mot en enkeltperson i en ordveksling.

Hvorfor oppfattes sarkasme så lett feil?

Ironi og sarkasme er typisk blant de siste språklige virkemidlene barn lærer seg, og de kan lett misforstås. Tolkingen avhenger av kontekst: intonasjon, ansiktsuttrykk og kunnskap om avsenderen. I skriftlig form mangler tonefall og kroppsspråk, og da blir sarkasmen vanskeligst å oppfatte. En god regel er derfor å unngå sarkasme i skrift til folk du ikke kjenner.

Dette er ikke bare en magefølelse. Forskning viser at selv blant en relativt homogen gruppe er det stor variasjon i folks oppfatning av sarkasme, og at avsendere og mottakere ikke alltid lykkes i å kommunisere den skriftlig. Og det er ikke bare et skoleproblem: I formelle situasjoner som jobbsammenheng kan hyppige sarkastiske kommentarer fra sjef eller kollega føre til et dårligere arbeidsmiljø.

Slik gjenkjenner du sarkasme i en tekst

I en retorisk analyse eller en norsktime trenger du ikke tonefallet for å peke på sarkasme. Se etter disse sporene:

1. Se etter en målperson. Sarkasme latterliggjør noen eller noe. Spør deg: hvem eller hva skal fremstå som dumt?
2. Se etter overdrivelse og trykk. Overdrevne lovord som «strålende», «fantastisk» eller «fascinerende» i en tydelig negativ kontekst er et typisk sarkastisk grep – det samme er hyperbol.
3. Sammenlign ordlyd og kontekst. Stemmer det som sies, med situasjonen som beskrives? Hvis ikke, er du inne på ironi – og hvis ironien retter seg mot en person, er den sarkastisk.
4. Vurder virkningen. Skal ytringen få leseren til å le av noen, eller le sammen med noen? Virkningen av latterliggjøringen er ofte poenget i en retorisk analyse.

Sarkasme er et skarpt virkemiddel: effektivt når det treffer, dyrt når det bommer. Bruker du det i debatt, bør du vite hva du risikerer – at latteren lander hos dem som allerede er enige, mens de du burde overbevise, noterer deg at du valgte hån framfor argumentasjon.